Om Ofotbanealliansen

Ofotbanealliansen er et samarbeid mellom bedrifter, organisasjoner og lokale myndigheter som i fellesskap arbeider for å bedre kapasiteten på Ofotbanen.
    
Ofotbanen er en hovedpulsåre for gods til og fra den nordlige landsdel. Foruten malm fra gruvedrift, frakter banen forbruksvarer nordover. Om lag 95 prosent av dagligvarene i butikkene til Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop i Finnmark, Troms og nordlige Nordland fraktes inn til landsdelen over Ofotbanen. Hvert år fraktes 65.000 containere inn og ut av Narvik med banen. Andre vei fraktes i dag 200.000 tonn fisk, som utgjør 50 prosent av all fisk som går på tog ut av Norge. All denne transporten har potensiale for sterk vekst. Transport av fisk sørover til markedene i Europa med Ofotbanen fra Narvik er et raskt, effektiv, økonomisk og ikke minst miljøvennlig alternativ.

Kapasiteten på Ofotbanen i årene framover er imidlertid truet, og dermed varetransporten til og fra den nordlige landsdel. Gruvenæringen planlegger vesentlige økninger i volumene av mineraler som skal fraktes langs Ofotbanen. Planene om utvidete krysningsspor vil være helt avgjørende å få virkeliggjort. Men om ikke lenge må dobbeltspor komme på plass, for ellers vil kapasiteten på Ofotbanen være sprengt i løpet av få år. Derfor må den bygges ut slik at den kan takle den økte trafikken. Fram til 2020 er det ventet en økning bare når det gjelder malm fra ca 18 millioner tonn i dag til opp til 50 millioner tonn i 2020. (Prognosene for 2020 spenner fra lav-scenariet 30 millioner tonn til høy-scenariet 50 millioner tonn. I tillegg kommer behovene til mineralnæringen i Finland.)

Ofotbanealliansen består av en rekke private og offentlige aktører som alle har en sterk interesse i at utviklingen av kapasiteten på Ofotbanen får tilstrekkelig politisk oppmerksomhet nå i forbindelse med Nasjonal Transportplan, så vel som i årene framover når transportplanen skal følges opp. Alliansen er etablert for å arbeide for at Ofotbanen kan fylle sin funksjon som Nord-Norges viktigste transport-åre, særlig for malm, fisk og generell godstransport til og fra den nordlige landsdel. Kapasitetsøkende tiltak må iverksettes i forkant av den ventede sterke trafikkøkningen fram mot 2020 for å utløse det nasjonale, regionale og globale potensialet som er påvist.

Sverige har gjort det de må gjøre på sin side av grensen. Nå er det Norge det står på. I dag er situasjonen at bare to av fem stasjoner har lange nok krysningsspor på norsk side. Dersom det oppstår avbrudd eller forsinkelser rammer det bedrifter og folk flest i Nord-Norge. Uten store utbedringer av banen vil disse problemer komme. Derfor er det viktig for hele Nord-Norge at banen får den plass den fortjener i Nasjonal Transportplan og i politiske programmer og planverk framover.

På denne bakgrunn er kravet fra Ofotbanealliansen at følgende kommer med i den nasjonale transportplan som skal legges fram om kort tid og i andre viktig politiske beslutninger i tiden framover:

1) I NTP må Regjeringen legge inn det Jernbaneverket har foreslått, nemlig 1.552 milliarder kroner i en tidlig fase av planen. Dette er minstekravet for å takle den økte trafikken.

2) I statsbudsjettet for 2014 må det legges inn nok penger til å bygge krysningsspor ved Rombak stasjon, ca. 300 millioner kroner. Ved byggestart tidlig i 2014 kan dette stå ferdig i 2015.

3) Det fagetatene har foreslått i NTP og som er det minimum regjeringen må legge inn, er ikke tilstrekkelig for å håndtere den varslede økningen fra 2015 til 2020. Den kan bare håndteres gjennom utbygging til dobbeltspor. Statens finansieringsandel av 9 km dobbeltspor (1/4 av strekningen) må medtas i NTP 2014-2023. Som et absolutt minimum må den nordlige landsdel få et perspektiv om dobbeltspor gjennom NTP ved at dobbeltspor omtales nærmere i fase II, slik at man kan komme tilbake til det

Konsekvensene av å prioritere Ofotbanen og dermed Nord-Norge for lavt er

  • svekket punktlighet. Store godsmengder må sendes med vogntog,
  •  spesielt vil ferskvare som fisk, bli sterkt berørt,
  •  verdiskapningen vil gå ned,
  •  det blir færre arbeidsplasser,
  •  forsyningen inn til landsdelen kan bli usikker og potensialet blir ikke utnyttet.